Fru Bondetuppe


Å flytte ut på landet har gjort meg til et roligere menneske. Jeg stresser ikke på samme måten som da vi bodde i byen, da skulle alt skje akkurat NÅ, enten man var på vei til jobb eller man skulle i møte eller møte noen. Jeg hadde det alltid travelt, akkurat som om noen sto ved siden av meg og tok tiden. ”Hvor kjapt kommer du deg til jobben i dag? Bruker du kanskje noen minutter mindre enn i går? Slipper du unna kø? Skal du sykle eller gå, ta bussen eller ta bilen?” og den samme stoppeklokka tikket uansett hva jeg gjorde, om jeg spiste, gikk, leste eller snakket. Alt skulle skje så fort!

Nå har jeg ikke noe valg. Jeg jobber i byen, og orker ikke kjøre i kø hver morgen, så derfor tar jeg bussen sånn at jeg kan lese, slumre, skrive og slappe av. Jeg har min egen privatsjåfør hver morgen, det er helt perfekt. Alle vet jo at bussene kommer når det passer seg, og det har jo gjort sitt til at blodtrykket har sunket betraktelig, for det ER ingen vits i å stå der på holdeplassen og blåse seg opp over en buss som ikke kommer på sekundet. Den kommer ikke noe kjappere av den grunn. I tillegg kommer de ikke hvert 5.minutt heller, så kommer den ikke kvart over, kommer den i alle fall halv. Og kommer ikke den heller, så kommer det en kvart på, men det er ikke en ekspress, så da må du innom alle de avsidesliggende stoppestedene langs sjøen på vei inn mot Oslo. Men du kommer frem, bevares!

Skal man til legen for eksempel, må man først ta bussen opp til sentrum og den bussen går en gang i timen. Etter endt ærend skal man ta toget til byen, og da må man gå fra legesenter til stasjon, vente på toget, helst ha flaks og rekke ekspressen, eller ha uflaks (som jeg i dag) og havne på melkeruta som stopper på alle stasjoner på strekningen. Og da mener jeg ALLE stasjoner. Små steder man nesten ikke finner på kartet engang. Når man har kommet frem til byen, må man gå igjen. Gå og gå, og gå litt ekstra fordi de holder på å legge tuneller under vann og fjerne broer og det gjør jo at man da ikke kan gå den veien man pleier, men må finne en ny en. Og det tar jo også tid.

Å flytte på landet har gitt meg en ny tidsregning. Eller, ikke en ny, jeg har funnet tilbake den gamle! Den jeg levde etter da jeg bodde mellom fjella i Trøndelag, der standardfrasen blant befolkingen var, og fortsatt er ”Ja oss fæ nå sjå.

Da vet du at det ikke er noe vits i å mase, Det som skjer det skjer. Skjer det ikke akkurat NÅ så skjer det etterpå. Og etterpå er ganske relativt.

På en måte harmonerer det ganske godt med min indre latmark. Jeg er roligere på alle måter. Jeg puster dypere. Jeg tenker som så at ”bussen går ikke fortere fordi om jeg blir sinna”, jeg får utvidet horisonten fordi jeg har tid til å lese alt jeg har lyst til å lese, jeg får tenkt over livet, jeg er til og med ikke den som spiser fortest lenger!

Det er nok noe i uttrykket ”du kan ta jenta bort fra bondelandet, men du kan ikke ta bondelandet bort fra jenta”.

Jeg har atter funnet mitt bondeland.

Blogglisten

2 kommentarer om “Fru Bondetuppe

  1. Godt innlegg – igjen;)
    Jeg flytter laaangt nordover og gjør bondetuppe av meg over nyttår, og jeg gleeeder meg til å slippe unna byens stress og jag, og den forbaska berømte «tidsklemma».
    Der oppe er det ingenting som haster, det skjer når det skjer.
    Åh, så godt jeg skal få det:)

    Liker

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s