Fru Samlemani


For noen dager siden satt jeg på torget på Røa og myste mot sola sammen med Pelle, mens jeg drakk en deilig kopp kaffe fra Red Goat og tenkte over livets mysterier. Jeg hadde tydeligvis kommet på «riktig» tidspunkt, for plutselig var jeg omringet av pene damer i sin beste alder, med barnevognene på slep. Jeg var så høflig at jeg flyttet litt på meg, sånn at det kunne bli plass til flere på benken der jeg satt, men enden på visa var jo at jeg måtte reise meg opp og gå, for disse småbarnsmødrene tar jo ikke akkurat liten plass, hverken psykisk eller fysisk. Det var litt av et paradoks egentlig. Der satt jeg, nyperert og støl i magen, mens damene pludret med kidsa rundt meg og fikk meg virkelig til å tenke over (helt uten bitterhet) at jeg aldri kommer til å bli en av dem.

Etter å ha blitt presset ganske ufrivillig av benken og men ganske frivillig ut av selskapet, fikk jeg skriveånden over meg, selvsagt. Gleden var stor da jeg så at jeg satt rett foran en bokhandel! Jeg simpelthen ELSKER slike butikker! Å komme inn i en bokhandel kan jeg tenke meg nesten er som å komme til himmelrik. Bokhandelen på Røa er i tillegg en av de få gjenværende gamle typene, og man føler man har lyst til å blåse støv av ting før man lukter, klemmer og prøver.

Jeg elsker alt som heter bøker, skrivebøker, tegnepapir, farger, tusjer, blyanter, penner, viskelær, brevpapir.. alt! Jeg har sikkert 1000 penner liggende, fordelt på en samling på Oppdal og en her hjemme. Det som nesten er det morsomste med pennene er at jeg faktisk husker NÅR jeg kjøpte den, hvor jeg knabba den eller hvem jeg bytta den av.

Da jeg gikk på skolen, var jeg «frøken bytte til seg alt». Hvis noen i klassen hadde fått en penn jeg synes så flott ut, kan du være sikker på at jeg sikla etter å prøve den og så på alle muligheter for å kunne bytte den til meg. Den trengte ikke være så fænsy, heller ikke dyr, bare den var god å skrive med! Om jeg måtte gi fra meg to penner for å få en, gjorde ikke det noe, bare jeg fikk den ene! Det var altså ikke kvantiteten som dro meg, det var rett og slett kvaliteten. (noe som setter antallet i samlingen i et perspektiv, jeg har faktisk jobbet litt for den.)

I tillegg til å ha en stor pennesamling, har jeg også en formidabel samling av tusjer, fargeblyanter, fargestifter og maleskrin. Bruker jeg dem ofte? Nei. Noen av dem er ikke engang brukt, bare forsiktig prøvd. Jeg vet ikke hva det er med disse fargene men jeg blir rett og slett glad av å se på dem. Og så lukter de så godt! Jeg er ikke spesielt flink til å tegne engang, men jeg har en ukuelig tru på at jeg KAN bli det en vakker dag! Og da må jo utstyret være i orden! Jeg har til og med et staffeli stående… i tilfelle.

Jeg har også en stor samling av tegnebøker og skrivebøker. De ligger blant annet gjemt inniomellom alle bøkene i «biblioteket» vårt, og synet av en deilig, ubrukt skrivebok er helt uvurderlig. Tenk alt man kan fylle den med! Alle tanker, meninger, hemmeligheter, sanger, dikt, gleder, sorger.

Dette mimret jeg over mens jeg satt der og skrablet i en nyinnkjøpt skriveblokk med min splitter nye Faber-Castellblyant, nøt duften av bly og papirstøv og skrev meg helt bort i forhold til det jeg egentlig skulle skrive om, nemlig barnevognsmafiaen som overtok hele torget.

Ved nærmere ettertanke så kommer jeg sikkert aldri til å bruke de skrivebøkene så lenge internettet finnes.

Men slutter jeg å samle av den grunn?
Tro`kke det gitt.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s