Scenarioet er som følger: Legge i peisen, godt og varmt, mett etter middag, min kone ligger på ryggen på sofaen (som ikke er så innmari brei) og jeg ligger klemt helt innerst. Med ullteppe over og under pga sniktrekk fra vinduet. Etter en halvtime inneklemt under teppene, i dyp søvn, våkner Fru Perez (for ordens skyld; det vil si meg, min kone er jo også Fru Perez) med et gisp og med håret rett til værs, og kaver seg ut av sofaen, mens puter, ulltepper, hund, kone, fjernkontroller, aviser, interiørblader og bøker skvetter til alle kanter. LUFT! Ut på trappa, opp med dører og vinduer og av med klærne. (ikke få noen forhåpninger, jeg har fortsatt stillongsen og underskjorta på, men jeg tar av hettejakka og ullsokkene og joggisen.) Så er det opp i godstolen, drikke et glass vann og puste ut, mens kona ligger igjen på sofaen med et forvirret uttrykk og lurer på hva det var som traff henne.
Når vi skal legge oss har vi nok en rutine. Jeg legger meg selvsagt først. Noe annet har aldri skjedd i vår historie, som nå strekker seg over 5 år. Vi har verdens største seng, fru Hilton, noe som fører til visse omorganiseringer før man kan legge seg. På sommeren er det greit, da er senga deilig og stor og man ligger litt her og der med tynne sommerdyner, men på vinteren! O akk o ve. Vi ligger selvsagt med vinduet åpent året rundt, og når det er 20 minus ute, er det bittelitt kjølig der inne for å si det mildt. I fjor frøys putene våre fast i veggen, men i år har ikke det skjedd og takk for det.
Vi har jo selvsagt et morgenrituale også, men det har jeg beskrevet litt av tidligere, og man trenger faktisk ikke avsløre alle familiehemmeligheter…