Jeg tror min kone og jeg må være verdens største koseboller. (Ikke bare i skinn, men også i sinn.) Jeg gleder meg hver dag til å låse meg inn og bli overfalt av Pelle og til kos og klem fra konemor. Så lager vi middag og etter middagen må vi hvile. Det er veldig viktig. Hvile. Det er vel spesielt jeg som er mest interessert i det, jeg har alltid vært en ettermiddagshviljente. Jeg har nok lært det av pappa og besten. En liten power-nap på en halvtime, da holder jeg ut til klokka halv elleve, minst. (det skal sies at jeg er et A-menneske. Å holde ut til halv elleve midt i uka, er ganske godt gjort.) Men, når det gjelder denne ettermiddagshvilen, så har jeg selvsagt en rutine på den også.

Scenarioet er som følger: Legge i peisen, godt og varmt, mett etter middag, min kone ligger på ryggen på sofaen (som ikke er så innmari brei) og jeg ligger klemt helt innerst. Med ullteppe over og under pga sniktrekk fra vinduet. Etter en halvtime inneklemt under teppene, i dyp søvn, våkner Fru Perez (for ordens skyld; det vil si meg, min kone er jo også Fru Perez) med et gisp og med håret rett til værs, og kaver seg ut av sofaen, mens puter, ulltepper, hund, kone, fjernkontroller, aviser, interiørblader og bøker skvetter til alle kanter. LUFT! Ut på trappa, opp med dører og vinduer og av med klærne. (ikke få noen forhåpninger, jeg har fortsatt stillongsen og underskjorta på, men jeg tar av hettejakka og ullsokkene og joggisen.) Så er det opp i godstolen, drikke et glass vann og puste ut, mens kona ligger igjen på sofaen med et forvirret uttrykk og lurer på hva det var som traff henne.

Når vi skal legge oss har vi nok en rutine. Jeg legger meg selvsagt først. Noe annet har aldri skjedd i vår historie, som nå strekker seg over 5 år. Vi har verdens største seng, fru Hilton, noe som fører til visse omorganiseringer før man kan legge seg. På sommeren er det greit, da er senga deilig og stor og man ligger litt her og der med tynne sommerdyner, men på vinteren! O akk o ve. Vi ligger selvsagt med vinduet åpent året rundt, og når det er 20 minus ute, er det bittelitt kjølig der inne for å si det mildt. I fjor frøys putene våre fast i veggen, men i år har ikke det skjedd og takk for det.

For å holde varmen i den store sengen, har vi en enkeltdyne på hver kant og så ligger vi i midten med dobbeltdyne over oss. Det ser sikkert ikke helt klokt ut, men det er utrolig effektivt og ikke minst koselig. Det er som å være på en liten telttur hver kveld, vi ruller dynene (min kone vil helst ikke ha dynerull, men får det likevel, noe som vi også må diskutere minst en gang i uken..) og de ligger helt ytterst på hver side, og så krøller vi oss sammen i midten. Så ligger vi der med hver vår bok, tett inntil, før jeg (etter ca ti minutter hvis jeg har flaks) legger fra meg boka, rigger meg til i fosterstilling med dyner og puter og sovner på fem minutter.

Vi har jo selvsagt et morgenrituale også, men det har jeg beskrevet litt av tidligere, og man trenger faktisk ikke avsløre alle familiehemmeligheter…