Jeg er tung om dagen. Som en middels liten traktor omtrent.

Jeg kjenner at det er veldig lite som skal til for å vippe meg av pinnen. Eller, pinne og pinne, det er vel heller en stokk det jeg sitter på, for SÅ ille er det jo ikke. Men det er ille nok. Når verden nesten raser sammen fordi jeg ikke har fått mat på fire timer og blodsukkeret er på bunnivå og hormonene på toppnivå, da er det ikke spesielt festlig å være meg. Jeg er, som en kompis en gang sa, opp og ned som sur mjølk i en kattunge. Om det er pga mangel på mat eller om det er noe annet er fortsatt uvisst da jeg har en medfødt aversjon mot å gå til legen for den minste ting. (Selv om den tingen kan være ganske stor.)

Kort sagt lever jeg fra kl ni til elleve hver dag, i en ganske ubehagelig tilstand. Jeg begynner jo å bli ganske vant til den, etter å ha levd i dette limbus siden ungdomsskolen, men jeg kan jo forstå at folk rundt meg kan ha problemer med å vite hvor de har meg. Spesielt folk som ikke kjenner meg så godt. Jeg vet jo ikke selv hvor jeg har meg heller, så I don`t blame them.

Når jeg skriver dette nå, er klokka over elleve og jeg er på overtid når det gjelder humør, agressivitetsnivå, konsentrasjon, samvittighet, tanker, smil og følelser. Jeg tar avgjørelser uten å tenke meg om, jeg tar dårlige avgjørelser, jeg tar dårlige avgjørelser og får dårlig samvittighet og luller meg inn i en verden av triste tanker og enda dårligere samvittighet. Jeg får synsforstyrrelser, jeg blir svimmel og krasjer i kontorpulter (derav alltid blåmerker) og jeg greier ikke følge med på hva folk sier til meg. Jeg blir kvalm, jeg får vondt i ledd og bein og jeg blri generellt ganske slapp i strikken.

Alt dette pga at jeg ikke har spist siden klokka åtte i dag tidlig.
Det kan jo ikke være normalt? Jeg vet jo det at når jeg får mat nå, så går det en halv time og så er jeg propell igjen. (Frem til klokka to, da må jeg ha påfyll igjen.)

Jeg beklager på vegne av meg selv at jeg utsetter dere som er rundt meg for denne tilstanden dag etter dag. Den ER der, selv om den kan vare fra alt fra fem minutter (og da legger jo ikke folk merke til det, fordi jeg greier å late som) til en time. Jeg vet jeg ikke er en blomstereng rundt klokka elleve.

Hvis man ser bort i fra denne ”hissigpropptimen”, så er jeg nå ganske tung ellers også…
Og det er ikke spesielt morsomt å kjenne at man er likens i formen utenfor de ”vanlige” tidene. Jeg er jo vant til dette, men jeg er IKKE vant til at det går over ”normaltidene”! Da blir jeg forvirret og lei meg i tillegg til alt det andre.

Jeg prøver å tenke på fine ting. På hvor myk kona mi er, hvor godt hun lukter, hvor snill hun er, hvor mye hun betyr for meg. Jeg tenker på Pelle, den gode lille koseklumpen vår av en hund. Jeg tenker på familien min (som er alt for langt unna og dermed får meg til å bli trist igjen). På de gode vennene mine. (jeg tenker også på de som ikke er SÅ gode, og da freser det nesten fra nesa mi, men det er en annen historie.) På det nydelige bryllupet vårt. På folk på jobben som jeg bryr meg om. På alt jeg har lyst til å kjøpe meg når jeg blir rik. På huset vårt (og jeg nekter å tenke på oppussingen) og på at det snart er VÅR. Og når våren kommer, kommer Fru Perez ut av den dvalelignende, triste, forbanna irriterende tilstanden som hun later som hun ikke er i, men som hun likevel ER i enten hun vil det eller ei, og som kommer på julaften på kjerringa hvert eneste år.

Ja til vår! Kom fort! Jeg er lei av å være tungsindig. Jeg vil le hele tiden, smile hele tiden og jeg vil se positivt på alt sånn som jeg pleier.

Jeg savner meg!