Fru Personlig

Av og til glemmer jeg at jeg snart er 37 år. Jeg glemmer at jeg skal være voksen, ansvarsfull, fornuftig, ordentlig.. alle de der ordene som jeg aldri har likt og som jeg aldri trodde kom til å gjelde meg. Så plutselig en dag slår det meg at jeg sitter midt oppe i det, og må forholde meg til det. Det gjør meg for så vidt ikke noe, det er jo en naturlig utvikling, bevares, og jeg er jo ikke akkurat retardert.
Jeg er verdens eldste fjortis.
Jeg har alltid vært hun som fikk følgende kommentar i karakterboken på barne- og ungdomsskolen: ”Anne er en snill og grei jente, men snakker litt for mye i timene.” Da jeg gikk på gymnaset ble jeg kastet ut av timen fordi jeg snakket for mye. (da var det slutt på karakterboken, og mamma og pappa kunne ikke formane meg til å holde munn lenger.)
Jeg prater fortsatt for mye, for høyt, ler for høyt, er for ivrig, for synlig, for utagerende, for impulsiv, for nysgjerrig, for storkjefta, for hissig, for sta, for barnslig, for ivrig, for engasjert, for naiv, for ubetenksom. Men pokker heller, det er jo MEG! Det er sånn jeg er! Det er sånn jeg har blitt formet, selv om jeg kanskje har hatt konservative og strenge foreldre, har de alltid latt meg gjøre det jeg vil (de hadde kanskje ikke noe valg, jeg hadde nok gjort det uansett) og jeg er veldig glad for at akkurat JEG ble MEG. Jeg ville ikke vært noen andre. (Vel, utenom Blair Waldorf selvsagt. Eller Victoria Beckham. Eller David Beckham for den saks skyld. Og dette handler KUN om garderoben og pengene deres, for å ha understreket det. ) Jeg gjør alt litt ekstra høyt eller hardt eller stort, jeg er litt som USA. Men jeg er alltid veldig snill på bunn, jeg bryr meg gjerne litt for mye om andre og jeg gjør aldri noen vondt med vilje. (*host*)
Jeg er stolt av å være den jeg er!
Jeg har blitt meg fordi jeg har fått lov til å prøve og feile. Jeg har fått lov til å ha en egen vilje, og til å la den få utvikle seg. Jeg har hatt god ballast i mor og far som har lært meg rett og galt og om moral og samvittighet, selv om jeg har tøyd stikken når det gjelder alle disse tingene. Jeg har prøvd og jeg har feilet, jeg har prøvd og jeg har vunnet. Og bottom line; jeg har i allefall PRØVD! Jeg er ikke redd for å gå på trynet, jeg vil heller ha prøvd enn å sitte om 50 år og angre på at jeg ikke gjorde det, og kjenne at kroppen har blitt for gammel og leddene for stive, selv om hodet fortsatt er like fjortis.
Jeg kjenner min egen begrensning. Jeg GJØR det. Jeg kommer aldri til å være med på for eksempel Robinson. Men jeg meldte meg på. Det var et ufattelig adrenalinrush som jeg ikke var helt klar over at ville komme. Jeg ble hel t svett i hendene og tom i hodet etter at jeg hadde klikket på SEND-knappen. Og så fikk jeg en deilig overraskende tilfredsstillende følelse! (av noe så banalt som å fylle ut et spørsmålsskjema) Jeg har ikke lyst til å være med i programmet. Til å være avskåret fra kone, hund, familie, venner og verden i en måned. Til å sitte halvnaken og sulten på TV. Hvis de ringer meg, sier jeg neitakk. Tilfredsstillelsen av å ha fått en positiv respons, og tilfredsstillelsen av å ha gjort noe anormalt, rekker lenge for meg. Jeg hadde sikkert hatt det morsomt en dag eller to, og dere som hadde sett på TV hadde sikkert fått god underholdning og mye å snakke om, men jeg tror ikke at det i det lange løp hadde vært så fruktbart for meg. Eller familien min. Jeg tror ikke jeg har lyst til å bli Robinson-Anne; ”hun som klikka på den dumme blondinen og stakk hull i silikonpuppene hennes med en bambuspinne.”
Jeg ER tross alt 37 år snart. Men jeg kommer aldri til å glemme at jeg er Anne fordi om jeg blir eldre. Og Anne, hun er en glad vims, ikke alltid like perfekt, som liker å gjøre rare ting, som ikke alltid tenker lengre enn nesa rekker og som av og til sårer de hun er glad i ved og ikke tenke konsekvenser. Jeg håper at det er denne Anne dere som er meg nær, er glad i. På tross av at jeg gir dere hjerteinfarkt og hodebry, håper og ønsker jeg at jeg er jeg mer til glede enn til sorg og smerte.

På slutten av dagen er jeg bare Anne.

En kommentar om “Fru Personlig

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s