Fru Full av Kjærlighet

I går leste jeg i avisa om en uteligger i USA som ble funnet død og fryst fast i isen under brua der han pleide å holde til. Han som fant ham, sa fra til politiet at han lå der, men likevel var han der fortsatt to dager senere. Bildet av ham, fastfrosset i isen, samt det faktum at han VAR frosset fast, har hengt igjen på netthinnen min i et døgn nå.

Når jeg går til jobben, går jeg fra Bussterminalen gjennom Galleri Oslo og Oslo S og kommer ut på sjøsiden før jeg tusler over brua mot Havnelageret. På veien møter jeg mange mennesker, og veldig mange av dem har sett bedre dager. Jeg håper det, for deres skyld. Eller er det faktisk det at de ikke har sett bedre dager som gjør at de sitter ute i 15 minus og fryser og tigger? Kan livet være så urettferdig at noen aldri har opplevd noe godt, noe som er verd å kjempe for, noe som gir dem lyst til å komme seg videre, slutte med dop, få seg en jobb, en leilighet, noen å være glad i.. og mens jeg skriver, ser jeg jo at det jeg skriver er en grenseløs utopi, noe som gjør meg så lei meg at jeg har lyst til å gråte.

Jeg vil gråte for alle de som sitter ute og fryser akkurat nå, som ikke har sko på beina, som ikke har mat, som ikke har et hjem, som ikke har varme i huset sitt fordi de ikke har penger til å betale strømregningen, som sitter med de små barna sine tett inntil sånn at de ikke skal fryse i hjel, som ikke har penger til noe så banalt som å gå på kino, som blir mobbet fordi de ikke har de feteste merkeklærne, som er ødelagte i sjela fordi andre mennesker har vært slemme mot dem og drept barndommen og ungdommen, som aldri har fått en sjanse til å prøve å klare seg i livet fordi noen har tatt det fra dem før de engang visste de hadde det. Jeg vil gråte for alle som føler de ikke strekker til, som har vondt i kroppen pga sykdom, som har noen som gir dem juling hver dag og som er umulig å komme unna, for de som lever i krig og frykt og drap og redsel hvert eneste sekund og som aldri kan sette seg ned i godstolen sin med ullteppe og en kopp te og tenke: ”jeg har det helt perfekt!”

Alle disse tankene flyr gjennom hodet mitt nesten hver morgen. Og det gir meg mer og mer hjemlengsel til fjellbygda jeg kommer fra. Ikke det at det overhodet ikke er noe dritt der, for det er det, men det er INGEN som sitter ute i kulda og tigger om penger, eller står i kø for å få mat, eller sover ute på en benk. Det er ingen som IKKE bryr seg om noen! Som ikke tør gjøre noe for andre fordi det kan få konsekvenser den ene eller andre veien, og gud forby konsekvenser eller at noen skal komme for nær innpå!

Alt dette får meg til å lure på hva i all verden som dro meg til Oslo i utgangspunket. Hvorfor storbyen med alle sine tragiske skjebner og råskap var mer forlokkende enn den trygge, frie, vakre bygda. Og hvorfor jeg nesten dag etter dag i snart 17 år har sett alt dette som er så trist og tragisk bak alt det flotte, rike, velstående, solfyllte i Oslo, og likevel ikke blitt slått av tanken om å flytte tilbake til stedet jeg kom fra.

Jeg løfter hodet, ser mot sola som strekker de varme strålene sine inn over Oslofjorden og får folk til å prøve seg på et smil, ser bak fasaden til folk jeg går forbi, og ser at de innerst inne bryr seg. De bryr seg om andre, de har like vondt inni seg som meg hver gang de ser eller hører vonde ting. De har egentlig lyst til å hjelpe, men tør ikke fordi de er redde. Fordi hver og en er seg selv nærmest. Fordi vi nordmenn er litt ekstra egoistiske om vinteren, fordi vi fryser og gjemmer oss i store dunjakker. Jeg MÅ tenke sånn. Jeg MÅ være litt blåøyd. Den dagen man slutter å tro på hverandres iboende kjærlighet og omsorg, kan man like gjerne bare gi opp.

Jeg lengter tilbake, men jeg kommer likevel ikke til å flytte. Det er her livet MITT er.
Og jeg elsker det, med alt det vakre det inneholder.

Og SNART er våren her.

En kommentar om “Fru Full av Kjærlighet

  1. «De har egentlig lyst til å hjelpe, men tør ikke fordi de er redde. «.. Veldig god setning fru.PerezHvem er det som også «trenger hjelp» ? Jeg tror at verden hadder vært en mye mer hyggelig plass hvis vi ikke hadde vært redd for så mye… Frykt/redsel er en gedigen utfordring for oss alle! Frykten holder oss tilbake for vårt fulle potensial. Det er sprøtt hvis vi kikker litt på hva vi ofte er redd for: Å bli avvist, å lykkes, å stå på scenen, synge høyt, prompe på bussen, være ærlig til sjefen, konfrontere naboen, la vær å sette opp et falskt smil, si at du er glad i noen… etc etc..

    Liker

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s