Fru Alltid Positiv

Min kjære kone har i mange år slitt med vondt i ryggen og nakken, og den siste tiden har nakken vært skikkelig plagsom, noe som har ført til sykemelding. I dag eskalerte det hele og ga oss et lite perspektiv på hva som vil komme.

Jeg satt på jobben da hun ringte. ”Jeg kommer meg ikke ut av senga i dag jeg!” Der sitter jeg foran pc`n, lettere trøtt i trynet, fordypet i mine printkorrekturer og sier; ”Din heldiggris, så digg da!”, men skjønte jo fort at ”å ikke komme seg ut av senga” ikke var det samme som at man hadde det så godt under dyna at man ikke orka stå opp. Nakken hadde låst seg og hun kom seg rett og slett ikke opp. Hun hadde brukt 10 minutter på å få tak i telefonen som lå på nattbordet, så jeg skjønte at det var alvor. Jeg beroliget, trøstepratet og kom med gode råd, og ba henne ringe meg med en gang hun hadde fått tak i noen som kunne knekke henne på plass igjen. Problemet er jo at vi har flyttet på landsbygda og det tar fort litt tid å komme seg inn til Oslo der behandleren holder hus, og min kone har ikke lappen (renhekla Oslojente vettu, oppvokst med trikk på hvert ett hjørne) og naboene våre er gamle og fortiden helt innesnødd, noe som ikke gjør det helt enkelt når det er krise i heimen.

Enden på visa var at jeg pakket sammen og løp til bussen (som selvsagt ikke går hvert femte minutt) og kom meg hjem på litt over en time. På den timen greide jeg å forbanne flytting ut av byen og det kollektive eks antall ganger (jeg angret selvsagt med en gang jeg så det søte lille huset vårt og fuglene som kosa seg i det kulinariske fuglemat-treet jeg har laget) men jeg var nok ingen blomsterkvast da jeg kom inn døra.

På den tiden jeg brukte på å komme meg hjem, hadde hun heldigvis fått tak i ”huskiropraktora” vår som hadde tid til å ta imot henne om litt over en time. Hurra og vel og bra, men så har det jo kommet en GOD del av det som jeg som regel er så innmari glad i, nemlig snø, og bilen var innesnødd med en meter stor og knallhard brøytekant der den sniiiille brøytemannen hadde susa forbi fjørti ganger i timen de siste dagene. Så det var bare av med jobbkjolen og støvletter, og på med skibukse, votter og vintersko. Etter å ha måka løs bilen, godt hjulpet av nabohunden og vår egen, som synes det er SÅÅ festlig å prøve og fange snøen jeg kaster fra meg (jeg synes IKKE det er like festlig, men det var deilig å ha noen å kjefte på mens jeg sto der og svetta og banna, krokrygget og rød i toppen), vassa i kram snø opp til låra for å prøve å få tak i litt grus til å legge under fordekkene sånn at vi skulle komme oss ut og sett til at kona kom seg opp fra stolen, var vi klare.

Vi kom oss til byen i tide, fikk heldigvis en parkeringsplass blant snøhaugene og kona fikk knekt seg litt på plass igjen. Ikke nok med det, men kiropraktora var så elskverdig at hun knekka litt på meg også i samme slengen, noe som kanskje var på tide ettersom jeg har gått som en gammel kone i noen måneder (ikke det at det ikke passer imaget mitt, ref tidligere innlegg) men å måtte sette seg for å ta på bukse, sokker og sko hver morgen, ER bittelittegrann forsmedelig må jeg innrømme. Og i tillegg greier jeg ikke måke snø uten å knaske ett brett ibux først, og så jeg da, som er SÅ glad i snø! Sånne kroppslige vondter GÅR jo over av seg selv, gjør de ikke? De gjorde jo alltid det før? Jeg har tross alt noen år igjen til 40-årskrisa synes jeg..

Nå sitter jeg her i godstolen, med pute bak ryggen og blodappelsinen (ikke pokker om jeg kaller det RØD appelsin) oppskåret på et fat, og ser ut på snøen. Og så ser jeg på kona som ligger rett ut på sofaen og må løfte hodet ved hjelp av å dra seg selv opp etter håret (jada, jeg ler litt av henne, det ser jo ikke klokt ut, og hun ler heldigvis selv også) og vi ser på hverandre og fniser, og lurer på hvordan vi kommer til å bli når vi blir 100 år. Å se oss i den situasjonen vi var i i dag, ga oss en god pekepinn på det.
Jeg kjenner at jeg ikke gruer meg, man har heldigvis betalt sin skatt med glede hele livet, og er klar for å la rike helsenorge ta vare på oss.
Og når vi er hundre år, har det jo vært så mye global oppvarming at det ikke er noe som heter snø lenger heller, så dette blir jo bare en fryd..

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s