Fru Prestasjonsangst..


Er det ikke typisk? Når jeg har bestemt meg for å begynne å skrive litt igjen, så står det helt stille mellom ørene. Jeg har skrevet dagbok på nett i mange år, og de fleste som leste den visste hvem jeg var, og det jeg skrev var faktisk ganske personlig og utleverende. Det ble sånn til slutt at når jeg var på byen så kom helt ukjente folk bort til meg og prata som om de hadde kjent meg i mange år. Og så visste de alt om meg. (nå skal det sies at den dagboka ble skrevet i et ganske lite nettsamfunn, hvor de fleste som hang der inne også hang på de samme utestedene.) Uansett så ble det litt rart etter hvert at så mange følte det kjente meg uten å kjenne meg. Jeg ble nesten litt paranoid.

MEN, det jeg lurer på er hvordan det kan ha seg at en som har så mye på hjertet ikke greier å få det nedskrevet? Hvor blir det av det da? Alt som jeg går rundt og tenker på, irriterer meg over, er engaskjert i, er forbanna på? (og som jeg absolutt hadde hatt godt av å få skrive av meg, isteden for å bli så hissig at jeg kaster stein eller noe annet dumt, sånn som de forbanna fjortisene som flyr i Karl Johan og tror de har egne meninger gjør, ikke det at jeg hadde kastet stein selvsagt, til det er jeg jo alt for godt oppdratt, og har fått husarrest for tidligere, så det gjør jeg ikke igjen, men dere skjønner poenget..) Jeg må faktisk ha hatt ganske kjedelige medarbeidere rundt neg tidligere, ettersom jeg har hatt et så stort behov for å skrive av meg ting. Og nå har jeg blitt en som PRATER da, eller? Som prater om alt mulig hele dagen, istedet for å samle det opp og spre det på nett når jeg kommer hjem? (- og der oppdaget antagelig vis Fru Perez sakens kjerne, det var vel ikke et sekund for tidlig. Eller sent. Eller hva man nå sier.)

Tenke seg til. Jeg PRATER mye. Akkurat som mormor. (og egentlig ikke så overraskende når alt kommer til alt..)
Min kjære har virkelig en fabelaktig underholdningsfaktor å se frem til resten av livet! Kanskje jeg bare skal skrinlegge denne bloggen med en gang, så slipper hvert innlegg handle om hva jeg EGENTLIG skulle skrive om. Se bare her, ikke nok med at jeg skravler hele dagen, jeg fortsetter jo til og med HER. . herlig.

Jeg skal skrive mer når jeg får ånden over meg. Når det er noe som virkelig engasjerer meg. Da skal jeg skrive om Ari Behn, Mette-Marit, bussjåfører, sure sneiper i folks jakkelommer, krig, Siv Jensen og lille Jensemann, Stabæk vs Vålerenga, trønderbarter, religion, drittunger og de dårlige foreldrene deres og ikke minst KJÆRLIGHET. Livet er alt for kort til å ikke skrive om kjærlighet.

Det eneste jeg lover å ALDRI skrive om, er været.
Der går til og med min grense, alvorlig talt.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s